Kloss på Himalaya!

Lenge siden sist! Dagene går nok fort unna der hjemme, en ekstra lesedag ville vel ikke vært å forakte? Uansett, dagene går fort her og, nå har jeg nettopp vært en uke på trekking! Egentlig er én uke i minste laget når det er snakk om trekking og høyde over havet. Valget falt på Langtang, en nasjonalpark ved Tibet-grensen, rett nord for Kathmandu. Totalt er det tre hovedområder hvor det trekkes; Everest/Sagarmantha, Langtang og Annapurna (fra øst mot vest). Everest-runden er den definitivt mest trafikkerte, og egner seg best for turer på 2-3 ukers varighet. Her får du se Everest og mange av de andre kjempene i området. Annapurna er stort sett en runde på 3 uker og går rundt hele Annapurnamassivet. Her finner du digre fjell og ender opp i kanskje Nepals vakreste by: Pokhara. Uansett, Langtang er også flott, her slår du ihjel 1-2 uker. Du ser ikke så mange 8000-metere, men likevel høster Langtang æren som en av de vakreste trekkene i Nepal.

Jeg hadde totalt ei uke til rådighet, men inkludert reise til og fra ble det bare 5 dager med trekking. Reisen bort dit er i seg sjøl en opplevelse av det grufulle slaget. 137 kilometer i indiskprodusert lokalbuss. Til orientering tar 137 kilometer i Nepal 10 timer. Setene er beregnet på kortvokste asiatere og vegene kvalifiserer til "privat bomveg" i Norge. De 2 siste timene ville du normalt satt din 50" landcruiser over i lavgiret 4hjulstrekk, men TATA kommer seg fram samme hva, og min trek kan begynne.

I begynnelsen av november (?) ble det innført nytt regelverk på trekking: enhver turist plikter å ha med seg lokal guide. Dette er innført fordi flere turister har omkommet pga. manglende kunnskap om fjell og tynn luft. Dessuten setter det en stopper for at vestlige guideselskaper kan booke et reisefølge uten at lokalt næringsliv nyter godt av det. Jeg skulle egentlig reise med en amerikaner jeg møtte på elvepadling helga før, men han fikk trøbbel med jobben kvelden før avmarsj. Dermed ble jeg alene igjen, så jeg og guiden Sajit la i vei. Sajit er en hyggelig 25-åring.

Trekking handler om å vinne høyde. Dette er helt nytt for meg, da alle nordmenn kan sies å være tanglopper. Jeg fikk et lynkurs av Jonny før jeg dro. Korrigér meg om jeg tar feil: trykket avtar lineært med høyden, men oksygenopptaket er 100% opptil ca 1800 meters høyde. Deretter faller kurven drastisk meter for meter. Ved 3500 meter er du langt nede på kurven, og høydesyke (AMS-Acute Mountain Sickness) blir dødelig seriøst. For å vinne høyde må man akklimatisere, og det er dette som gjør høyde så jævla kjedelig. Hver dag nådde vi dagens mål rundt lunchtider, og da skal du bare vente til neste dag. BAAAAH så kjedelig.

Guidene lever etter prinsippene at "utenfor stien er turisten hjelpesløs" eller rettere sagt "turisten er hjelpesløs og SKAL ikke utfor stien". Med kniv på strupen og pistol i ryggen fikk jeg likevel truet Sajit med på noen avstikkere mens vi ventet på akklimatiseringen. "But there is no way!" Med den nye lovgivningen leier du en TUR ikke en GUIDE, og guiden er personlig ansvarlig for at det ikke skjer deg noe. Ergo jeg har leid meg en ny mamma. Mamma skal holde meg i hånda når jeg skal over bekken og hun skal dytte meg bak når jeg skal over en stein. Jeg får mindre sans for guide-ordningen, den går på bekostning av den personlige frihet ved å være i fjellet, og bærer kun preg av å suge profitt ut av turister.... Likevel, det ville ikke vært aktuelt å dra på trekking alene!

Dag 1: Starter fra Syabru Besi (1450 moh), går til Lama Hotel (2450 moh)
Dag 2: Til Langtang (3450 moh)

Fjelltoppene begynner å vise seg, og jeg blir nysgjerrig. Når jeg spør om navnet på de spisseste spir, avfeier Sajit det med at det bare er en "hill". Lissom :) Ifølge nepalesisk tale er ethvert fjell uten navn en "hill". I motsatt fall: ethvert fjell MED navn er en "peak". Når jeg oversetter dette til Norge får jeg frysninger, tenke seg til at Gråkallen og Grønlibruna skal være "peaks" og halve Lyngen er dekt av "hills". Huffhuff.

Dag 3: Til Kyanjing Gompa, uttales "Kenzing Gompa" (3870 moh)

Da vi kom fram til Kyanjing tok vi en kveldtur opp på Tesrko-Ri, uttales "Tsier-Kori". Tesrko-Ri er en peak. HAha. Jeg prøver på nytt: Tesrko-Ri er en 5000 meter høy klump. Klumpen var fint lite spennende, men utsikten var bra! Høyden varierer fra kart til kart, Sajit insisterer på at toppen er 5100, men jeg tror heller på kartet mitt. I så fall har jeg vært på 4984 moh! Ny rekord! I utgangspunktet tror jeg vi steg opp litt fort, men høyden gikk greit likevel... :)

Dag 4: Tilbake til Ghora Tabela (3050 moh)
Vi rakk over en ny klump, Kyanjin-Ri (4585 moh) på vei ned.

Dag 5: Tilbake til Syabru Besi (1450 moh)
Dagen etter var det morrabuss tilbake til Kathmandu.

Kort oppsummert:
Det har vært nyttig stevnemøte med høyfjellet. Her under kontrollerte forhold! Nå vet jeg hvordan det kjennes ut på 5000 meter hvis jeg skal rote meg opp dit seinere! I Nepal er det masse fjell. Masse av fjella er kule, og noen av de kuleste ligger på 5-6000 meter og har ikke navn. Skal du til Nepal og vil klatre kule fjell: ta kontakt, så skal du få litt tips!
Akklimatiseringen er kjedelig, men ta med ett halvtau og et halvt kilesett: det er noen små godsaker på veien!

Alle snakker varmt om trekking i Nepal. Langtang er ok. Min tur varte bare 5 dager, det er nok for kort. Jeg fikk en liten smakebit av trekking, men er hittil IKKE frelst. Man blir for bundet til stiene i bunnen av dalene. Jeg vil OPP, men får ikke lov! Det går for tregt med akklimatiseringen, du blir ikke sliten og det er ikke spennende. Fjellene er flotte, og det er kult å være så nær topper på 6- og 7000 meter. Mulig man blir litt blasert av å bo i Norge, men etter min mening finner du like fete (men lavere) topper og vegger i Lyngen og på Vestlandet! Ikke dra til Nepal for å gå på trekking, men er du i Nepal, så dra definitivt på trekking!

/jOSTEIN

NB: Jeg har bare hatt en liten smakebit, og kan ha fått et feil inntrykk. Dersom noen har andre erfaringer, meninger eller spørsmål inviterer jeg til å bruke comment-knappen under ;)